Hva det koster å ta bilder
Jeg orket ikke å skrive i dag, men jeg hadde likevel litt på hjertet om hva man faktisk betaler for å ta digitale bilder.
Opptaker er litt under 8minutter (5.6Mb).
Spill innholdet i webleseren
Pentax-D FA 100mm Macro
Så ble det til at jeg kjøpte meg den gamle versjonen av denne linsen. Det vil si ikke den som er rett rundt hjørnet. Fotovideo hadde to slike liggende til en ganske gunstig pris, og jeg regner med at den nye modellen kommer til å legge seg på hvertfall 2000.- mer i utsalg. Optisk tror jeg ikke med at det er store forskjellen på disse. 100mm Macro er jo tross alt et design som har bestått relativt uendret i noen tiår, og alle produsentene har levert glimrende versjoner av denne typen linse minst like lenge. Det er med andre ord kun byggekvalitet jeg går glipp av.
Det var forøvrig litt interessant at begge linsene hos Fotovideo forsvant i løpet av et par timer på lørdagen. Jeg fikk det siste de hadde. Før dette hadde de ligget veldig lenge i hylla.
Nå skal det sies at til det er ganske så bra bygget til a være et slikt plastic-fantastic objektiv. Autofokusen er svært rask, og man kan fokusere manuelt uten å skru over AF bryteren. Fokusringen, som er er solid og stor, roterer ikke når autofokusen er aktiv. Det eneste som er litt irriterende er at det er bittelitt dødgang på manuellfokusen. Jeg regner med at dette skyldes den koblingen som gjør at fokusringen ikke roterer under AF operasjon.
Det er en “Focus Clamp”, som låser fokusringen. Denne bryteren deaktiverer AF, samt gjør at manuellfokusen blir mye tregere. Jeg vet ikke om det tar skade av at man dreier på fokusringen når låsen er på, men det er kanskje likså greit å la være. Det som mangler derimot, er en knapp som begrenser fokusområdet nå man ikke ønsker å ta nærbilder.
Bildekvaliteten imponerte meg stort. Jeg tok noen portretter av Jonas med blits, og de ble skremmende skarpe. Bildet under viser et 100% utsnitt av øynene. Bildet ble tatt med blender f/7.1, og avstanden var et par meter. Klikk på bildet for å se det i full størrelse.
Videre tok jeg noen nærbilder av gitaren min. Under finner du et par bilder med tilhørende 100% utsnitt.
Dette bildet ble tattt med blender f/8.0
Og det siste her ble tatt med blender f/5.6.
Din egen kritiker
Skrevet av Kjell i foto, motivasjon den 15.01.2010
En måte å lære seg å ta bedre bilder på er å begynne å bli litt mer bevisst hva man mener om bilder. Man bør begynne å danne seg litt meninger om egne og andres bilder, og deretter prøve å formulere noe meningsfylt om dem. Man kan bli en slags kunstkritiker der det eneste formålet er å utvikle seg selv. Det å skrive ned det man mener er en god øvelse. Noen ganger reagerer man på et bilde uten å helt vite hvorfor, eller kanskje man tror man vet hvorfor. Det å skrive ned vil fort avsløre om man faktisk forstår hva man selv mener og føler. Det du ikke klarer å skrive ned kan du kanskje bruke litt tid på å finne ut av.
Jeg er ikke noe spesielt god på dette selv, men det er heller ikke noe problem. Som med så mye annet, så er poenget å bli bedre. Det er en øvelse. En liten erkjennelse har jeg i hvertfall kommet til. Ikke prøv å skriv som om du er en kunstkritiker. I motsetning til dem, så prøver du å finne ut hva du selv mener. En kritiker vil skrive analyser og prøve å veilede andre i å danne seg en mening om kunst. Til dette bruker de et helt annet språk enn det resten av oss vil bruke. Ofte veldig svulstig og akademisk, og lite personlig. Prøv heller å være personlig og konkret. Det vesentlige er å øke sin egen innsikt, ikke demonstrere sin fortreffelighet ovenfor andre.
Bedre enn virkeligheten
Jeg pleide å lese The Landscapist regelmessig for en tid tilbake, men sluttet da det Mark Hobson skrev begynte å irritere meg for mye. Nå hender det av og til at jeg leser en og annen post når noen andre linker til den, og denne gangen handler det om for mye oppskarping av bilder og “Hyper reality“.
Overskarping av digitale bilder er noe jeg også synes ser grusomt ut. Jeg har selv gjort meg skyldig i dette ved flere anledninger, men jeg prøver så godt jeg kan å unngå. Nå har jeg aldri sett et skikkelig bra “C print” som Mark skriver om, så jeg kan ikke sammenlikne, men jeg er temmelig sikker på at man kan oppnå mye av det samme med blekkskriver hvis man er dyktig.
Bare for å nevne hvorfor jeg ofte blir irritert av fyren, så er siste halvdel av posten et godt eksempel. Her synes jeg det begynner å gli over i loddent kvasiintellektuelt tåkeprat uten særlig mye mening.
Tilbake til “Hyper reality”. Det jeg vanligvis tenker på i den forbindelse er overdreven fargemetning, HDR og denslags. Det er effekter som riktignok er overdrevet slik at resultatet ikke ser ekte ut lenger, men ikke nødvendigvis feil. Det er jo tross alt den som lager bildet som bestemmer hva som er riktig og feil. Selv pleier jeg ganske ofte å redusere fargemetning en god del, samt øke kontrastene i bildet, og dermed redusere det dynamiske området. Dette er også effekter som gjør at fotografiet fjerner seg fra virkeligheten. Hva med svart hvitt? Også en ganske ekstrem effekt som fjerner resultatet fra virkeligheten. Poenget mitt er i hvertfall at dette er effekter jeg synes man skal kunne tillate seg hvis man vil. Så lenge man ikke dokumenterer, men kun ønsker å få litt utløp for sine kunstneriske ambisjoner, så er jo alt lov.
Overdreven oppskarping derimot synes jeg havner i en litt annen kategori. Det ser mer ut som en teknisk feil. I hvertfall når det blir så ekstremt at du ser halo rundt skarpe overganger.
Godt nytt år, litt forsinket
Jeg har ikke noe spesielt lurt å skrive i dag, bortsett fra at det var en strålende dag, og at jeg fikk sneket meg ut en liten time rett før sola gikk ned.
Ilford vs. Harman
Siden jeg prøver å få litt følelse for Ilford papiret, så har jeg skrevet ut bildet over på både Ilford og Harman. Harman papiret kjenner jeg godt fra før da jeg har skrevet ut noen kvadratmeter de siste par årene.
Så hva er inntrykket så langt? Først og fremst må jeg få understreke at dette ikke er noen skikkelig test. Jeg bruker kun de profilene som er lastet ned fra de repsektive hjemmesidene, og jeg har ikke gjort mange sammenlikninger.
- Ilford har litt varmere papirbase enn Harman.
- Harman er marginalt blankere enn Ilford.
- Overflaten på Harman er jevnere enn Ilford.
- Harman har mindre glansforskjell.
- Ilford har marginalt bedre skyggeseparasjon.
- Ilford går flatere gjennom skriveren, men krøller mer når den er kommet ut. Dette retter seg ut igjen når blekket tørker. På Harman papiret har skriverhodet en tendens til å treffe siste kanten på vei ut, og dermed flekke den til litt.
Alt i alt er begge papirene helt glimrende. Jeg har som sagt ikke testet Ilford skikkelig, men jeg har et par fargeprint som jeg fikk av Paul Butzi for en tid tilbake, skrevet ut på Ilford, og de er aldeles utsøkte. Paul er godt kjent for å være svært dyktig på å lage print.
Det føles så bra?
Skrevet av Kjell i bilder, foto, motivasjon den 23.12.2009
Hvor ofte har du hatt en fantastisk følelse når du har stått foran et motiv, for å komme hjem med et bilde det knapt er verdt å bruke sletteknappen på. Det er i hvertfall noe som skjer støtt og stadig med meg. Det hender spesielt ofte når været er bra (ikke nødvendigvis sol, men foto-bra), lyset er spektakulært og humøret er på topp. Like fordømt klarer jeg å komme hjem med bilder som stinker.
For meg så har dette med “godfølelsen” å gjøre. Dette, mye brukte, men svært så upresise instrumentet, har spilt meg et puss mang en gang. Problemet med godfølelsen er at den sjeldent forteller hvor den kommer fra. Kanskje hadde du en bra dag, fikk skryt på jobben eller nøt det gode været. Uansett er det lett å tro at man står foran et godt motiv når man ser på verden foran seg og kjenner godfølelsen i magen. I stede burde man få godfølelsen fordi man ser et bra motiv. Viktig forskjell, og noe det er verdt å lære seg forskjellen på.
Det er en annen grunn også til at bildene mine ofte blir mye dårligere enn jeg forventer. Øynene og hjernen er mye mindre kritisk i forhold til komposisjon når man ser noe i levende live enn når man ser et bilde av det. Det er ganske ofte jeg ser noe fantastisk flott når jeg går i skogen som det er umulig å ta bilde av. Hjernen fyller effektivt inn det som mangler, og alle sansene er med på å forme opplevelsen, mens på et bilde må man hjelpes mesteparten av veien med en god komposisjon.
What The Duck
Jeg har ikke tenkt å lage noen blogroll her, men en ekstern lenke bør med. Alle fotografers favorittegneserie
