Hva er det med inspirasjon og kreativitet som gjør at det kommer så ujevnt fordelt. Nå snakker jeg ikke om hvordan det fordeler seg i befolkningen, men hvordan det går så skrekkelig opp og ned over tid for en enkelt person, i dette tilfellet meg. Hvem har vel ikke opplevd den ørkesløse følelsen av at hodet er fullstendig tomt når det burde sprudle over. Kanskje noe så hverdagslig som at man ikke klarer å finne på middag, eller man ikke lenger ser noen motiver å fotografere. Kanskje det ikke lenger er noe å skrive om. Uansett hva det er, om man må prestere fordi andre krever det, eller om man “krever” det av seg selv, så er følelsen skrekkelig frustrerende.

Det er et område kreativiteten aldri når noen grenser, og det er hvordan vi evner å finne på unnskyldninger for hvorfor vi ikke klarer å levere. Selv har jeg nettopp blitt pappa, noe som er en ypperlig udiskutabel unnskyldning. Alle småbarnsforeldre lever jo tross alt et umenneskelig liv med nattevåk, bleieskift og byssanlull. Kanskje stress på jobben kan brukes, eller skulle ikke taket fikses.

Nå sant skal sies, så sover guttungen som en stein hver natt. Det går derimot med ganske mye tid på å tenke over alt man skulle ha gjort. Når man først begir seg inn på dette sporet er det som om man blir bedøvet. Tankene svirrer ustanselig rundt det faktum at det er så mye man burde gjort i stede for å starte på den første lille handlingen. Den som fører til neste handling, og som til slutt fører deg helt i mål.

Det tar ofte litt tid før jeg selv innser at jeg har kjørt meg fast, men når realiseringen først er der, så finnes det løsninger. Det er i slike øyeblikk jeg drar fram et par gode kilder til inspirasjon. Hver vår de siste årene, så er det alltid en reklame på t-banen i Oslo for en av disse “kreative” skolene. Nå husker jeg ikke hva den heter, men det er én ting på den plakaten jeg festet meg ved; “Kreativitet kan læres”. Svært oppløftende å tenke på når man føler seg litt tom. Det andre jeg tenker på er et intervju jeg så for mange år siden med Øystein Sunde. Tidlig i sin karriere hadde han fått oppdrag fra Yngvar Numme å skrive til en revy. Uerfaren som han var satt han seg ned å ventet på inspirasjon. Problemet var at deadline kom før inspirasjonen. Lærdommen var at inspirasjon er noe som blir til under arbeid. Hvis man venter på den, så kommer den sjeldent. I Øystein Sundes tilfelle kom realiseringen etter en kraftig preken fra Numme.

Kreativitet kommer i klumper, men med målrettet handling kan man klare å jevne det ut. Man lærer av å gjøre, ikke av å tenke på å gjøre. Inspirasjon kommer ikke av seg selv, men når man mater den, og dermed blir man gradvis mer kreativ.

Derfor var min lille oppgave til meg selv å skrive minst 400 ord om hvordan man kommer seg ut av en idetørke.