Men til macrobilder er den i hvertfall bra og ha.

Oppskarping i Aperture 3 gjøres best ved hjelp av Edge Sharpening. Dette verktøyet gjør oppskarping i 3 pass der man kan stille inn hvor mye intensiteten skal reduseres for hvert pass. I motsetning til mange andre oppskarpingsverktøy er det ingen innstilling for radius her. Det er 3 instillinger, Intensity, Edges og Falloff.

• Intensity justerer rett og slett mengden oppskarping på hele bildet.
• Edges brukes for å justere hvilken deler av bildet som skal bli skarpere. Hvis du prøver deg fram litt med denne justeringen vil du se at når den er stilt lavt er det kun de kantene med høy kontrast som påvirkes. Etter hvert som du justerer opp vil mindre og mindre detaljer påvirkes samt overganger med lavere kontrast.
• Falloff angir hvor stor reduksjon det skal være mellom de 3 oppskarpingene som Aperture gjennomfører. I praksis vil en lav verdi undertrykke halo rundt overganger med høy kontrast, med bieffekten at oppskarpingen blir svakere.

Generelt når jeg drar i instillingene så prøver jeg alltid ytterpunktene først. Dette er greit for å gi øyet et par referanser som begge er ekstreme. Hvis jeg har finjustert for lenge uten å komme noen vei gjør jeg også dette for å “nullstille” øynene igjen. Selve justeringen starter jeg stort sett på minimum (unntatt for Falloff), og justerer opp til jeg ser at sløret har forsvunnet. Jeg tenker på det som å se gjennom nypussede briller. Hvis man drar det lenger, så vil detaljene i bildet bli mer utydelig igjen. Jeg biter meg ofte merke i verdiene jeg ender opp på, og gjentar operasjonen flere ganger for å se om jeg ender på det samme igjen.

Her er fremgangsmåten min, punkt for punkt.

1. Når jeg skal justere Edge sharpen vil jeg alltid zoome inn til 100% på skjermen. Dette verktøyet er det mange kaller for en “Input Sharpening”, og hensikten er å kompensere for den uskarpheten som alltid introduseres av bildesensoren.
2. Justerer Intensity til 0,7 slik at jeg senere kan justere denne både opp og ned. Edges og Falloff setter jeg begge til 1.0.
3. Jeg bestemme meg for de minste detaljene som er viktige, og justerer opp Edges til jeg ser at disse blir skarpere. På dette tidspunktet er gjerne kantene med høy kontrast overskarpet.
4. For å redusere effekten på kanter med høy kontrast reduserer jeg Falloff instillingen. Jeg følger nøye med på synlige halo rundt slike kanter, og reduserer til disse ikke er distraherende. Som en kontroll hender det også at jeg starter på minimum og justerer opp til sløret har forsvunnet.
5. Reduksjonen på Falloff har nå sannsynligvis gjort de fine detaljene litt uskarpe også, så jeg går en ny runde på Edges. Nå er det sannsynligvis veldig små justeringer som må til.
6. Til slutt justeres Intensity. Start på bunn og juster opp til sløret blir borte (brillene er nypusset).
7. En siste sjekk på Edges og Falloff før jeg sier meg fornøyd.

Kort fortalt tenker jeg på de tre innstillingene på følgende vis:

Intensity - Volumkontroll for hele bildet.

Edges – Bestemmer hvor små detaljer og lave kontraster som skal skarpes opp.

Falloff – Reduserer oppskarpingen på de store overgangene med høy kontrast.

Edges og Falloff skal balansere oppskarping av de forskjellige delene i bildet, mens Intensity bestemmer mengden.

Her er en liten video som viser raskt hvordan jeg går fram. Jeg har gjort mitt beste for at effektene skal synes, men videokomprimering jobber litt imot dessverre. Velg 720p (HD) kvalitet for best kvalitet, og zoom til full skjerm.

]]> http://speilbildet.no/2010/03/12/metode-for-oppskarping-i-aperture/feed/ 2 http://speilbildet.no/2010/03/11/om-skarpe-bilder/ http://speilbildet.no/2010/03/11/om-skarpe-bilder/#comments Thu, 11 Mar 2010 11:05:34 +0000 Kjell http://speilbildet.no/?p=1271 Det kom nettopp en ganske bra artikkel om oppskarping av bilder på foto.no.

Det er en ganske grei gjennomgang av hva avgjør hvor skarpt et foto er, og litt om hvordan man oppnår riktig skarphet.

Det er mange slike artikler rundt om, riktignok ikke så mye på norsk, men det er en mangel på de fleste. Det er vrient å finne en god fremgangsmåte for å justere parametrene for oppskarping på en systematisk måte. Med 3-4 slidere å justere på, så er det ganske tilfeldig hva resultatet blir hvis du ikke går litt systematisk til verks, og vet hva du skal se etter når du justerer hver enkelt slider.

Nå har jeg vel i grunnen tippet over til at jeg går for Aperture hvis det ikke dukker opp noe uforutsett de neste dagene. Jeg har fremdeles 18 dager igjen på prøveperioden, og de skal brukes til å lete etter lik i skapet.

Det eneste gjenstående punktet jeg ikke har funnet noen løsning på i Aperture er oppskarping av bilder for jpg eksport. Også har jeg vel ikke helt blitt venner med print-sharpening heller. Løsningen på dette for meg er å ta en rundtur via Photoshop og Photokit Sharpener. Det er selvfølgelig litt styr, men med litt script og ferdige oppsett så går det helt greit. Det er uansett ikke noe jeg bruker mye tid på, og jeg har allerede brukt en slik arbeidsflyt før. Mesteparten av tiden jeg sitter foran datamaskinen bruker jeg på ting som Aperture gjør bra, og da er det disse tingene som må prioriteres.

Når det gjelder print, så er jeg ganske ofte over i Photoshop når jeg bruker LightRoom også. Dette programmet har riktignok skikkelig print-sharpening, men mangler soft-proofing, og med mindre man liker å brenne av store summer på papir og blekk, så bør man uansett innom her.

Av og til drar jeg en eller annen effekt litt for langt. For et par dager siden la jeg ut en versjon av dette bildet der kantene var gjort alt for mørke. Spesielt ble dette i overkant på øverste venstre, og nederste høyre hjørne. Disse hjørnene var i utgangspunktet litt mørkere, og da kunne jeg godt spart meg for ekstra vignettering. På bildet over er den effekten fjernet, og det ser straks bedre ut.

Slike tabber er lett å gjøre når man mangler trening. Det har blitt betydelig mindre arbeid med bilder den siste tiden, og da har jeg tydeligvis også mistet litt av den kritiske sansen. En annen ting jeg pleide å gjøre mer før var å lage papirbilder som jeg hang opp på kontorveggen. Slik fikk jeg muligheten til å se mer på bildene. Denne ganske åpenbare tabben la jeg egentlig ikke merke til før jeg skrev det ut.

Så et nyttårsforsett for 2010 må være å komme i gang og jobbe litt mer med bildene, samt skrive ut litt flere av dem. I tillegg må jeg få rigget til et sted å sette dem opp på jobben slik at jeg kan ha dem litt mer i synsfeltet i løpet av dagen.

Valget falt på Spyder3Pro, da den er relativt rimelig, og det er ikke mer enn jeg egentlig trenger. Egentlig koster den 1500-1600kr, men tilfeldighetene ville ha det til at Fotovideo hadde tilbud når jeg bestilte, så jeg fikk den for en tusenlapp.

Så langt er jeg godt fornøyd med den. Det er vanskelig å mene noe veldig presist om kalibreringsresultatet, men brukervennligheten er i hvertfall glimrende. Profileringen er rimelig rask, og det er en ganske enkel å grei veiviser som drar deg gjennom prosessen.

Det er en ting jeg merker i forhold til resultatet, og har med måling av lysforholdene i rommet å gjøre. Tidligere måtte jeg bare gjette meg til hva en passende innstilling på bakgrunnslyset på skjermen skulle være. Nå er det ikke helt rett fram med Pro softwaren (Elite skal visstnok være litt bedre der), men det lar seg gjøre. Saken her er at man bør justere lysstyrken på skjermen slik det må gjøres minst mulig korreksjon i profilen. Dette bør velges avhengig av rombelysningen.

Hvis programmet hadde vært slik jeg skulle ønske meg det, så ville den tatt en enkelt måling av hvitpunktet, for deretter be brukeren skru opp eller ned på skjermen. Dessverre er det slik at den kun sier fra hvis du har stilt lysstyrken så lav at det er umulig å profilere riktig. Men hvis man ønsker optimal profil, så bør man ikke skru sterkere enn nødvendig heller.

Taktikken min ble da å starte ganske lavt på lysstyrken, og se om profileringen gikk gjennom. Hvis den gjorde det, så skrudde jeg ned litt til inntil programmet begynte å klage. Deretter skrudde jeg opp lysstyrken på skjermen til programmet akkurat ikke klaget, og laget profilen med denne innstillingen.

Så langt har jeg kommet meg halvveis gjennom 2008. Jeg tar gjerne 200-400 bilder av gangen, og så noen dagers opphold. Hvis jeg driver på for lenge, så blir den kritiske sansen forstyrret, og jeg har en tendens til å enten slette alt eller beholde alt. Resultatet er i hvertfall at jeg fjerner rundt 50-60% av bildefilene uten at noe bra eller viktig blir slettet. Jeg fjerner stort sett identiske duplikater, grove tekniske feil, samt bilder som er så dårlige og kjedelige at datamaskinen truer med å gå i dvale. Innimellom så finner jeg også noen blinkskudd som har blitt oversett i første runde.

Interessant nok har Carl Weese nettopp skrevet et par artikler på “The Online Photographer” om nettopp redigering, og nå sist en liten forklaring på hvordan han griper det hele ann. Kort fortalt går det ut på å finne de bildene du ønsker å beholde, ikke de du ønsker å kaste. Hvis man akivt leter etter tekniske feil, og bruker dette som kriterie for å kaste bilder, vil du fort låses i et mønster der kun en bestemt type bilder vil passere.

Selv har jeg begynt å redigere bilder i tre trinn:

1. Rask gjennomgang for å fjerne åpenbart rask, som f.eks. helt svarte eller hvite eksponeringer, innsiden av kamerabaggen osv.
2. En lengre runde der jeg merker de bildene jeg vil beholde. Dette trinnet er i praksis mer enn én gjennomgang. Jeg starter med å gi karakteren “én stjerne”, også går jeg gjennom en gang eller to til for å oppgradere til to, eller nedgradere til null. Nå fjerner jeg også duplikater som er likeverdige teknisk.
3. Til slutt går jeg gjennom de med 0 og sletter det meste, men er åpen for å oppgradere noen til 1 igjen.

Resultatet er at jeg sitter igjen med en grovsortert samling der det alle bildene har minst én stjerne (de med én er tvilstilfeller for evt. senere vurdering). Hvis det finnes et bilde med null stjerner vet jeg at dette er et jeg ikke har tatt stilling til ennå.

Hele denne prosessen er forbløffende rask. 100 bilder er sortert i løpet av et kvarters tid, og da har jeg stort sett også lagt til stikkord.

I tillegg til beskrivelse av diverse utstyr, er det også artikler om forskjellige teknologier som brukes i Pentax-kameraer. Det er blant annet en relativt bra artikkel om autofokus, noe det hersker litt forvirring rundt på diverse nettsider (skrev litt om det på Engelsk for en tid tilbake)

Som mottiltak, så har jeg bestemt meg for å bruke 15mm linsa litt mer. Nå står den mer eller mindre fast montert på kameraet, og kommer til å bli der minst 2-3 uker til.

Nå er det ikke bare tilstrekkelig å ha den sittende på kameraet. Det krever også litt aktiv innsats utover bare å knipse bilder. Framover nå kommer jeg til å overfokusere på det tekniske. Lære meg om egenskapene linsa har, hvordan den fokuserer, hvordan den reagerer på motlys, osv.

Hvis du vil vite mer om dette, så anbefaler jeg en titt på denne artikkelen hos “The Online Photographer”.

Jeg skrev en artikkel om nesten det samme for en liten stund tilbake.

Det tar litt tid å bli fortrolig med nytt utstyr, men nå begynner jeg å kjenne meg sånn noenlunde trygg på hva Pentax sin SR (Shake Reduction) kan gjøre. Jeg har knipset noe slik som 3000 eksponeringer siden jeg fikk kameraet, hvor mange av dem har vært for å gjøre meg kjent med egenskapene. SR er en av funksjonene jeg har strevd mest med.

Når jeg etter hvert har blitt mer vant til egenskapene, så synes jeg ikke Pentax sin løsning er nevneverdig dårligere enn det jeg hadde på Canon. Vel, et unntak var det for Canon EF70-200 f4L IS. Stabiliseringen på denne linsen var helt fantastisk, men problemet var at den virket dårlig på 50mm linsa jeg hadde. Felles for begge systemene er at stabiliseringen virker bedre hvis man gir det litt tid. Det vil i praksis si at man bør trykke utløseren halvt ned, og vente 3-4 sekunder før man tar bildet. På disse sekundene måler systemet hvordan vibrasjonene er, og tilpasser kompenseringen etter det. Den nevnte Canon linsa leverte best resultat hvis man ventet 4 sekunder (i følge manualen), og det stemte svært bra med erfaringene jeg gjorde. Hvis jeg bare klemte av et bilde umiddelbart, så var det nesten ingen effekt. I Pentax sine EXIF data, så står det hvor lenge SR var aktivert før man trykket på utløseren, og denne tiden stopper å telle på litt over 4 sekunder. Det er vel derfor rimelig å konkludere at dette systemet fungerer best hvis man venter så lenge. På K-7 er også resultatet veldig dårlig hvis man trykker utløseren rett ned uten å vente. Jeg spekulerer faktisk i om uskarpheten kan øke med SR på hvis man er for uvørn med utløseren. Nå tar det ca 1 sekund før symbolet som indikerer at stabiliseringen virker begynner å lyse, så Pentax har forsåvidt sitt på det tørre.

Et annet moment er hvor lang lukkertid som maks kan brukes, uavhengig av brennvidden. I reklamene kan det for eksempel stå at systemet bedrer stabiliteten med f.eks 3 trinn. Det vil si at hvis man vanligvis kan få skarpe bilder på 1/250s, så vil man med systemet kunne få skarpe bilder opp til 1/30s. Men hva hvis brennvidden er så kort at man vanligvis får skarpe bilder på 1/30s ? Det kan se ut som om Pentax K-7 får problemer uansett når lukkertiden blir lenger enn 1/15s til 1/10s. Selv om man bruker en 15mm linse, så blir ikke resultatet bra på lenger tider enn dette. Dette er nok ikke noe spesielt for Pentax. Jeg opplevde omtrent det samme på Canon EF24-105 f4L IS når den var zoomet ut til 24mm. Dette skyldes nok at slike systemer er laget for å stabilisere raske vibrasjoner. Når man bruker for lang lukkertid, så vil de langsomme og mer glidende bevegelsene komme til syne, og det er mye vanskeligere å stabilisere.

Hva betyr så dette i praksis?

1. Jeg bruker ikke lukkertider lenger enn 1/10s
2. På lange brennvidder har jeg omtrent 3 trinn forbedring på gode dager, 1-2 hvis jeg har drukket mye kaffe og er annpusten.
3. Så sant jeg har tid, så teller jeg sakte til 4 før jeg knipser bildet. Denne tiden bruker jeg til å puste riktig, og til å kjenne på pulsslagene mine slik at jeg kan trykke utløseren i mellom.
4. Hvis jeg er i en situasjon hvor jeg må reagere raskt, så skrur jeg av SR da den ikke bidrar med noe positivt.

For å starte med det første. Løsningen var rørende enkel, så man nesten føler seg litt dum. Jeg hadde prøvd meg litt fram med fokusjustering når jeg fikk kameraet, og av en eller annen grunn glemte jeg å sette tilbake justeringen for 15mm når jeg var ferdig. Problemet er at man kun ser korrigeringen til den aktuelle linsa når den er montert på kamera. Jeg hadde knottet inn +4 på korrigeringen, noe som gjorde at forsøk på å fokusere på uendelig havnet på et par meter med denne linsen. Denne linsen skulle ikke ha noen korrigering i det hele tatt, og når jeg rettet dette var resultatet glimrende.

Hvordan har det seg så at jeg trodde dette var bevegelsesuskarphet? Jeg er virkelig ikke sikker på dette, men det er en effekt jeg observerte på Canon utstyret også. Når jeg fikk min første linse med stabilisering, en Canon EF24-105, slo det meg hvor “nervøst” de uskarpe områdene var. Det som var i fokus var helt fint, men det andre så ut som om man hadde ristet på kameraet under eksponeringen. Når jeg skrudde av IS, så ble det helt annerledes. Nå ble områdene som var ute av fokus helt fine så lenge lukkertiden var kort nok.

Teorien er at en del av vibrasjonene som skyldes roterende bevegelser i kameraet på tvers av den optiske aksen. Når man stabiliserer disse bevegelsene i fokusplanet, så vil det fremdeles vises bevegelse der hvor bildet er uskarpt. Jeg har overhode ikke noen referanser på dette da det kun er en teori jeg har diktet opp etter å ha observert bilder med og uten stabilisering. Jeg finner ikke noen gode eksempler akkurat nå siden jeg har for vane å slette uskarpe bilder når jeg importerer, og jeg orker ikke å grave i arkivet etter akkurat dette. Skal heller prøve å legge ut noen bilder når jeg kommer over dem igjen.

Den samme effekten har jeg nå sett på Pentax kameraet også, og siden jeg fikk alle bildene med 15mm litt ut av fokus, så så det ut som om de var uskarpe pga bevegelse. Når jeg nå har fikset korrigeringen, så ser jeg at det som er i fokus er skarpt, mens det som er ute av fokus “beveger” seg litt. Effekten av dette er veldig variabel, noe som forsåvidt er fornuftig da det vil variere med blant annet hvor mye man skjelver på hendene.

Hvis denne lille teorien har noe i seg, så kan det også være grunnen til at photozone syntes bokeh på DA35mm linsa var litt slitsom, som jeg skrev litt om forleden. Kanskje de har brukt bildestabilisering når de knipset dette eksempelet. Det likner i hvertfall veldig på det jeg ser.

Det var før. Nå har jeg begynt å få en del bilder av Jonas inn i arkivet, og det begynner å slå meg at behovet for å finne tilbake bilder er økende. Det største problemet med arkivet mitt er at jeg ikke har vært flink til å luke ut dårlige bilder. Av og til har jeg tatt svært mange bilder av nøyaktig samme utsnitt med forskjellig eksponering, evt. mange prikk like for å sikre at minst en er skarp. Det siste er spesielt når jeg fotograferer i dårlig lys med lang lukkertid. Så når jeg da sitter med 20-30 bilder av samme motiv, så trenger jeg stort sett bare 1-2 av dem. De andre tar bare opp unødvendig plass, og gjør arkivet mer uoversiktlig.

For tiden har jeg rundt 16000 bilder i arkivet mitt. Jeg har slettet en del bilder når jeg har importert, så jeg vil anslå at det har vært rundt 20000-21000 eksponeringer opprinnelig. Når jeg ser på det som er i arkivet, så er det åpenbart at jeg rask og enkelt kunne redusert med 60-70% fra de 20000. Det vil si at jeg burde ha rundt 7000 bilder i arkivet mitt nå. Dette har jeg tenkt å gjøre noe med. Ikke at jeg skal sikte på dette tallet, men jeg skal gå kritisk gjennom og fjerne tekniske blundere, duplikater osv. og se hva jeg ender opp med. Samtidig som jeg gjør dette, så skal jeg gjøre en relativt grundig jobb med tagging slik at bildene blir mer søkbare.

For å øke almendannelsen litt, så gikk jeg til innkjøp av Luminous-Landscape instruksjonsvideoen “Where the $%$% are my pictures”. Jeg har tidligere kjøpt LightRoom og print videoene, og har vært rimelig fornøyd, og denne var også ganske nyttig.

Foreløpig har jeg kommet meg omtrent halvveis gjennom 2009, og det går rimelig bra. Det er selvfølgelig en skikkelig drittjobb, men fordelen er at jeg etter hvert finner igjen bilder jeg hadde glemt av. Litt jobbing med dette av og til, så blir det ferdig til slutt. For fremtiden skal jeg selvfølgelig bli et nytt og bedre menneske, og gjøre alt dette når jeg importerer. Da tar det tross alt ikke så fryktelig lang tid. Kanskje 5-10min for 80-100 bilder.

Jeg har lenge trodd at LightRoom har hatt en eller annen bug som gjør den utrolig treg når man bruker gradienter og lokale korreksjoner. Selv med en 8-kjerners MacPro så spinner badeballen lenge og vel når jeg prøver å bruke disse funksjonene. Men nå i dag fant jeg løsningen, og som man kunne forvente var den rørende enkel. Et lite tips som dukket opp mens jeg så på Luminous-Landscape videoen “Where are my #$$”% images”.

Hvis man har skrudd på valget “Automatically write changes into XMP”, så vil LR oppdatere metadata hver eneste gang man gjør en liten endring på en kontroll, eller drar i en gradient. Hvis man sitter å finjusterer fram og tilbake, så blir det fryktelig mange endringer. Det er rett og slett båndbredden til disk som er problemet. Når jeg skrudde av dette valget, så går LR igjen som et olja lyn.

Så gjør følgende:

1. Klikk “LightRoom -> Catalog Setting”
2. Velg “Metadata” fanen
3. Sørg for at “Automatically write changes into XMP” IKKE er valgt.

Når du gjør dette vil alle endringer du gjør kun bli skrevet til LR databasefilen, ikke til selve bildefilen også. Dette er litt dumt siden man da vil miste alt hvis noe skulle skje med databasefilen. Man må derfor sørge for å lagre metadata til bildefilene med jevne mellomrom, og i hvertfall hver gang man avslutter LightRoom. For å se hvilken filer som har metadata som ikke er lagret, gjør følgende:

1. Trykk “View -> View Options”
2. Velg “Grid View”
3. Sørg for at “Unsaved Metadata” er valgt.

Nå vil du se en liten nedoverpil på bilderammen til de filene hvor metadata ikke er lagret. Velg disse filene og trykk Cmd-S.

Nå er alle endringer lagret i DNG filen, evt i XMP sidecar filen, og hvis du tar disse bildefilene og importerer dem i en annen katalog, så vil alle endringene følge med.

Data fra Canon 5D

Forskjellen var mindre enn jeg hadde trodd opprinnelig. Overeksponeringen var 1/3-1/2 trinn dårligere, men det skyldes antakelig bare forskjell i hvordan følsomhet er definert. Undereksponering var litt bedre, og jeg tror også at det kan være 1/3 – 1/2 trinn til å hente der hvis jeg drar litt i kurve i tillegg til exponeringskontrollen (i LightRoom). Det som i hvertfall virker klart for meg er at det ikke er mer enn ca 1/2-2/3 trinn mer å hente fra 5D enn K-7 i praktisk bruk.

Når det er sagt så er det en relativt stor forskjell. Støyen i skyggene ser ganske annerledes ut på 5D enn på K-7. Pentax har støy som virker mer kornete mens Canon har en “mykere” støy. Rent visuelt gjør dette at 5D filene fungerer litt bedre i skyggene, men det er min subjektive oppfatning.

Jeg begynner å få en viss peiling på hvordan K-7 yter på forskjellige ISO nå, i hvertfall opp til ISO800. Jeg har ikke tenkt å gjøre noen form for komplett testing her, ei heller legge ut noe særlig med 100% crop for å vise. Jeg foretrekker heller å teste bildestøy slik jeg vanligvis bruker bildene mine, det vil si enten visning på skjerm i nedskalert versjon eller utskrift på Epson 3800.

Det er i hvertfall helt sikkert at støy overhode ikke er noe problem for bilder som vises på skjerm opp til ISO 800. Selv om noe støy vises på ISO1600 er et ikke egentlig noe stort problem. Nå skal det sies at jeg sjekket på bildet med lengste side lik 1200px. For vanlige web bilder, dvs 800px, så blir det nok enda mindre synlig.

Nå det gjelder utskrift, så har jeg ikke laget så alt for mange enda. For utskrifter som passer på et A4, så er det overhode ikke noe problem med ISO400 (foreløpig det høyeste jeg har skrevet ut). Du kan stirre til øyet blir stort og vått uten å se noe støy. Når jeg skrev ut et ISO400 bilde i 240ppi, noe som vil si at det nesten fyller et A2 ark, så var støyen såvidt synlig i mellomgrå områder uten detaljer, men man måtte se godt etter. Overhode ikke noe man legger merke til hvis man ikke ser etter. Jeg kan tenke meg at ISO 800 også kan gå hvis motivet er riktig, men over det bør man nok begrense seg til mindre størrelser. Når det er sagt, så lager jeg svært sjeldent så store bilder uansett, og da er det stort sett bilder tatt på ISO100 og med stativ.

I forhold til Canon 5D, så må jeg nok rette meg selv litt. Jeg skrev tidligere at det ikke var noe forskjell på støy opp til ISO800, men det er nok litt optimistisk. Når man zoomer inn til 100%, så vises det forskjell selv på ISO400, men i praksis er dette ikke noe problem. For alle praktiske formål er bildefilene vel så bra opp til ISO 800, i hvertfall for meg. Det som kanskje vil merkes mest er at det dynamiske området er litt dårligere på K-7 enn på 5D, men det er noe jeg kan leve med.

Data fra Pentax K-7

Det er et par interessante ting man kan se her.

1. Man kan gå 3.5 trinn opp på alle ISO trinn fra 100 til 1600. Enkelt å huske
2. ISO 3200 og 6400 får litt dårligere margin på overksponering. Det burde ikke vært slik, men jeg tipper Pentax egentlig ikke klarte å få til at følsomheten økte lineært etter ISO1600, så de tok en spansk en. Skal bli interessant når DXO mark måler den faktiske følsomheten til denne sensoren.
3. Toleranse for undereksponering faller med et halvt trinn for hvert hele trinn man øker ISO helt opp til ISO 3200. Det betyr at man har en reell gevinst av å øke ISO framfor å undereksponere ett trinn og presse den i RAW konverteringsprogrammet.
4. For ISO 6400 så dropper toleranse for undereksponering med 1 trinn. Dette kan være en indikasjon på at dette ikke er en reell økning av sensorens følsomhet (dvs ved hjelp av analog forsterkning), men er kun en ISO 3200 eksponering som er presset opp et trinn digitalt i kameraet. Det er med andre ord neppe noen grunn til å bruke denne settingen i stede for å undereksponere ISO 3200 ett trinn. Jeg skal gjøre en liten sammenlikning av støy også før jeg konkluderer endelig på dette.

For de som lurer på hva jeg tar bilde av. Her er tre bilder fra ISO 100 serien. Den første er korrekt eksponering rett fra kamera. Nummer to er 3 1/3 trinn overeksponert, men korrigert i LightRoom slik at man kan se om mønsteret i papiret vises bra. Det tredje bildet er 5 1/3 undereksponert og justert opp for å se mønsteret. Det er ikke så godt synlig på disse bildene siden de er redusert i størrelse, men dere får tro meg på mitt ord. Eller enda bedre, teste selv.