Den 17. april avholdes “Pentaxium – Event #7″.

Reglene er at du i løpet av dette døgnet (17. april) skal ta fotografier med ditt Pentax kamera som du sender inn. Du kan sende inn inntil 3 foto.

Sitat fra annonseringen:

Calling all Pentax camera users: we want your photographs from before dawn to after dusk on the next Pentax World Day: April 17th, 2010. Submit photos to our gallery to show your Pentax spirit and to share something special from your part of the world!

http://www.sofobomo.org/HomePage

For de som ikke vet hva dette er: Oppgaven består i å lage en bok med minst 35 unike bilder på maks 1 måned. Man kan velge selv når man ønsker å starte, men hele måneden må falle innenfor et gitt 2 måneders vindu som blir annonsert i invitasjonen. Alt arbeid med boken må gjøres i løpet av denne måneden. Man kan selv velge tema for boken, og det er valgfritt om den skal inneholde tekst. Man kan også ombestemme seg underveis hvis man finner et bedre tema, eller man kan gjøre som de ekstra ivrige, lage to bøker.

Boken skal leveres som et PDF dokument, og legges ut på (eller linkes til) hjemmesiden til prosjektet. Om man ønsker å få laget en papirutgave, så er det helt valgfritt.

Dette er ikke noe konkurranse. Det er ingen premier, ei heller noen påmeldingsgebyr. Det eneste man behøver å gjøre er å registrere seg på hjemmesiden, men du forplikter deg ikke på noe vis til å fullføre. Det er ingen kontroll av at reglene er fulgt, men siden det ikke er noen konkurranse med premier, så er det litt meningsløst å jukse. Hvem som helst kan delta, og det er deltakere på alle nivåer fra hele verden.

Hensikten med denne begivenheten er å gi folk inspirasjon til å komme i gang med et prosjekt. Man finner kanskje ut at det ikke er en uoverkommelig oppgave likevel. Hvis du går til hjemmesiden og ser på fjorårets resultat, så vil du bli forbløffet over hvor mange bøker av førsteklasses kvalitet som ble laget.

Hvis du fremdeles er i tvil, så kan du lese denne lille artikkelen.

Årets begivenhet vil finne sted i juni og juli, så det er bare å tenke ut et passende prosjekt, pusse linsene, og gjøre seg klar.

Bare for å presisere det. Hele opplegget er organisert som en Non Profit organisasjon. Det er drevet på frivillig basis, og utgifter har så langt blitt betalt av de som organiserer det hele, samt noen donasjoner. Du beholder selv alle rettigheter til bildene dine, og arrangørene ønsker ikke å benytte dem på noe annet vis enn å legge ut det ferdige resultatet på hjemmesidene.

Det har vært litt for lite bilder de siste ukene, så for å komme litt i gang igjen så tenkte jeg å fotografere litt hver dag. Dette bildet derimot er et gammelt som jeg fant i arkivet. Det viktigste er å få fram et bilde mer eller mindre hver dag, så da får jeg ty til arkivet de dagene som blir for hektiske.

Jeg er ikke noe spesielt god på dette selv, men det er heller ikke noe problem. Som med så mye annet, så er poenget å bli bedre. Det er en øvelse. En liten erkjennelse har jeg i hvertfall kommet til. Ikke prøv å skriv som om du er en kunstkritiker. I motsetning til dem, så prøver du å finne ut hva du selv mener. En kritiker vil skrive analyser og prøve å veilede andre i å danne seg en mening om kunst. Til dette bruker de et helt annet språk enn det resten av oss vil bruke. Ofte veldig svulstig og akademisk, og lite personlig. Prøv heller å være personlig og konkret. Det vesentlige er å øke sin egen innsikt, ikke demonstrere sin fortreffelighet ovenfor andre.

For meg så har dette med “godfølelsen” å gjøre. Dette, mye brukte, men svært så upresise instrumentet, har spilt meg et puss mang en gang. Problemet med godfølelsen er at den sjeldent forteller hvor den kommer fra. Kanskje hadde du en bra dag, fikk skryt på jobben eller nøt det gode været. Uansett er det lett å tro at man står foran et godt motiv når man ser på verden foran seg og kjenner godfølelsen i magen. I stede burde man få godfølelsen fordi man ser et bra motiv. Viktig forskjell, og noe det er verdt å lære seg forskjellen på.

Det er en annen grunn også til at bildene mine ofte blir mye dårligere enn jeg forventer. Øynene og hjernen er mye mindre kritisk i forhold til komposisjon når man ser noe i levende live enn når man ser et bilde av det. Det er ganske ofte jeg ser noe fantastisk flott når jeg går i skogen som det er umulig å ta bilde av. Hjernen fyller effektivt inn det som mangler, og alle sansene er med på å forme opplevelsen, mens på et bilde må man hjelpes mesteparten av veien med en god komposisjon.

Jeg bruker mye tid på å trave rundt i marka med nesa nedi lyngen, og en macrolinse festet på kamera. Det blir selvfølgelig mye som ikke er verdt å vise, men også ganske mye jeg er godt fornøyd med. Samtidig er dette en type bilder jeg har knyttet minst selvtillit til. Mye av årsaken er nok at jeg ikke kan forklare selv hvorfor jeg liker dem. Men når jeg tenker meg godt om, så er det egentlig revnende likegyldig. Det at jeg liker dem selv er god nok grunn i massevis til å fortsette, og til å vise dem fram.

En kald formiddag, kun minutter før disen forsvant. Fantastisk lys, men jeg skulle ønske jeg hadde kommet 10 minutter tidligere.

“Art & fear” av David Bayles og Ted Orland

Du behøver ikke å være kunstner, ei heller ha ambisjoner om å bli en for å ha utbytte av denne boken. Den tar for seg mye av det som hindrer deg i å skape. Temaet er kunst, men det kan like godt gjelde andre ting her i livet. Til å være en “Hjelp deg selv” bok, som jeg generelt misliker sterkt, så er den bemerkelsesverdig lite pompøs, og faktisk veldig bra.

Det er et spesielt poeng som jeg ble svært bevisst etter å ha lest denne boken, og det er verdien av å misslykkes. Hvis man skal bli god på noe, så må man hele tiden prøve og eksperimentere. Det er alle de mislykkede forsøkene som til slutt gjør deg i stand til å skape noe bra. Jeg ble minnet på dette igjen for noen dager siden på en eller annen podcast jeg hørte på, husker ikke hvilken. Der gjaldt det skriving, og trikset var å tvinge seg selv til å få ned ord på papiret. Aldri bruke sletteknappen mens man var i skrivemodus, men la ordene komme uhindret. Redigering og kritisk tenking kan man ty til senere.

Hva så med fotografering? Ikke stopp og kritiser deg selv når du er ute å fotograferer. Ikke vær redd for at bildet ikke skal bli bra nok. Bedre å ta et mislykket bilde for så å slette det når du komme hjem, enn å misse en kjempesjanse fordi du ikke turte å trykke på utløseren. Nå har vi alle forskjellige arbeidsmåter, og det er lett å tenke på manisk turbofotografering når man snakker dette. Ikke noe i veien med det. Hvis du liker å løpe rundt, og komme hjem med 700 bilder etter to timer, så er det greit, men du må regne med litt tid foran dataskjermen. Hvis du liker å ta deg god tid, tenke på komposisjon, se på alle mulighetene, jobbe sakte og veloverveid, så er det like viktig å ha motet til å trykke på knappen. Hvis man bruker 20 minutter på å sette opp til et bilde, så bør du absolutt knipse et når du føler du har gjort så bra som du kan få til. Hvis du da sier til deg selv at dette ikke blir bra, pakker sammen og går videre, så har du sløst bort fantastisk mye tid uten en gang å gi deg selv muligheten til å lære maksimalt av dine feil. Og hvem vet, kanskje du tok feil.

Så trykker du på utløseren, så har du gitt deg selv en mulighet som riktignok kan slå feil. Lar du vær å trykke, så har du mistet en mulighet, og du kan aldri få noe ut av det.