Det har vært litt for lite bilder de siste ukene, så for å komme litt i gang igjen så tenkte jeg å fotografere litt hver dag. Dette bildet derimot er et gammelt som jeg fant i arkivet. Det viktigste er å få fram et bilde mer eller mindre hver dag, så da får jeg ty til arkivet de dagene som blir for hektiske.

Hvor ofte har du hatt en fantastisk følelse når du har stått foran et motiv, for å komme hjem med et bilde det knapt er verdt å bruke sletteknappen på. Det er i hvertfall noe som skjer støtt og stadig med meg. Det hender spesielt ofte når været er bra (ikke nødvendigvis sol, men foto-bra), lyset er spektakulært og humøret er på topp. Like fordømt klarer jeg å komme hjem med bilder som stinker.

For meg så har dette med “godfølelsen” å gjøre. Dette, mye brukte, men svært så upresise instrumentet, har spilt meg et puss mang en gang. Problemet med godfølelsen er at den sjeldent forteller hvor den kommer fra. Kanskje hadde du en bra dag, fikk skryt på jobben eller nøt det gode været. Uansett er det lett å tro at man står foran et godt motiv når man ser på verden foran seg og kjenner godfølelsen i magen. I stede burde man få godfølelsen fordi man ser et bra motiv. Viktig forskjell, og noe det er verdt å lære seg forskjellen på.

Det er en annen grunn også til at bildene mine ofte blir mye dårligere enn jeg forventer. Øynene og hjernen er mye mindre kritisk i forhold til komposisjon når man ser noe i levende live enn når man ser et bilde av det. Det er ganske ofte jeg ser noe fantastisk flott når jeg går i skogen som det er umulig å ta bilde av. Hjernen fyller effektivt inn det som mangler, og alle sansene er med på å forme opplevelsen, mens på et bilde må man hjelpes mesteparten av veien med en god komposisjon.

Jeg bruker mye tid på å trave rundt i marka med nesa nedi lyngen, og en macrolinse festet på kamera. Det blir selvfølgelig mye som ikke er verdt å vise, men også ganske mye jeg er godt fornøyd med. Samtidig er dette en type bilder jeg har knyttet minst selvtillit til. Mye av årsaken er nok at jeg ikke kan forklare selv hvorfor jeg liker dem. Men når jeg tenker meg godt om, så er det egentlig revnende likegyldig. Det at jeg liker dem selv er god nok grunn i massevis til å fortsette, og til å vise dem fram.

En kald formiddag, kun minutter før disen forsvant. Fantastisk lys, men jeg skulle ønske jeg hadde kommet 10 minutter tidligere.